Hva skal til for å bevare gløden som løpskjører?

I løpet av noen år nå så har jeg gjort det som har vært i min makt for å optimalisere alt rundt det å være hundekjører og løpskjører. Jeg har forsøkt å avle på den beste tispa mi med en av de beste lederhundene jeg kunne oppdrive, jeg har optimalisert og investert i utstyr, hundebil og ikke minst kjøpt inn hunder fra noen av de beste kjørerne i både Norge og Sverige.

Jeg har tilrettelagt for trening andre steder enn her vi bor, og har etter mitt syn gjort det jeg makter for å være rustet og ha det som behøves i dette gamet. I tillegg har jeg fått meg en samboer, som støtter og er med meg hele veien gjennom hele sesongen. Likevel er det noe som har endret seg.

Christine på startstreken i Finnmarksløpet (1 of 1)
På startstreken i Alta var jeg rolig inni meg. For jeg brukte mentaltrener den siste tiden før løpsstart for å kunne håndtere starten av løpet som alltid har vært veldig stressende og krevende. Og hundene, de responderte på min ro, uten tvil. De sto stille til de fikk kommandoen om å gå! Ja, helt klart en opplevelse jeg satt stor pris på. (Foto: Skjermdump/iFinnmark)

I år kom vi inn til en 12 plass i Finnmarksløpet. Håpet var vel den berømte topp-10 listen, men jeg hvilte to unødvendige timer ekstra på et sjekkpunkt, ventet i 40 minutter etter Jotka i redsel for å kjøre feil og måtte vente 40 minutter over obligatorisk hviletid på veterinærer i Karasjok. Hadde en av disse hendelsene vært unngått, så kanskje hadde vi nådd høyere opp. Vi var 33 minutter bak en tiendeplass og et par timer bak de som havnet som nummer sju og åtte.

5bd025ab-d85e-4aa0-8cf2-b59f37206688
Det var en kul følelse å se åtte sterke hannhunder i fint flyt på en 14-milsetappe. Ja, det var fine opplevelser underveis, men ikke slik som jeg husker fra årene før – hvor de satt seg i ryggmargen som noe helt ekstraordinært. (Foto: Privat)

For hundene, de var gode, løpet diponerte vi fint etter min mening og selv var jeg ikke trøtt engang – for jeg fikk sove når jeg skulle og hadde energi innabords hele veien. Jeg gjorde som “skoleboka” tilsier, kjørte ut med den lederhunden som holder lavest fart i starten og vi kjørte oss gradvis opp på resultatlisten gjennom hele løpet. Jeg snacket tilrekkelig, og håndteret diaréen som kom. Klarte å massere et hovent håndledd, selv om veterinæren på sjekkpunkt sa “lykke til, tviler for at det kommer til å gå bra”. Ghost gikk i mål med god margin, hundre prosent haltfri.

Forskjellen mellom før og nå er at utfordringene jeg fikk i løpet er hendelser jeg opplevd før. Og jeg hadde stort sett tatt høyde for det meste som kom. Jeg hadde erfaring til å håndtere det meste nå, så det skjedde aldri noe som kjentes fremmed, uforutsett og nytt forruten at Blake, en hund jeg var ganske trygg skulle gå løpet ut, viste seg å ha en bilyd på hjertet, selv om han har gått hver kilometer av treningen vi har gjort i forkant og var sjekket av veterinærer før løpet. Ja jeg fikk hunder i sleden, måtte sette ut begge unghundene mine, men jeg hadde tilrettelagt bedre for at de skulle ligge i ro, og ikke som årene før hvor både sledetrekk og farten i spannet har blitt preget av hunder som ikke ville ligge stille.

Christine og spannet (1 of 1)
Jeg har aldri trent så langt, så målrettet og med så intenst fokus som i år. Hundene er tett fulgt opp for små skader underveis, de har holdt vekten godt og fått det aller beste jeg har kunnet gi dem underveis i sesongen. (Foto: Adam Malis/Team Petter Karlsson)

Jeg tok med meg et rent hannhundspann, droppet utfordringer med løpetid. Jeg hadde gode og varme klær på meg, mat til hundene som de spiste hele veien og sledebeleggene – ja de hadde god glid fra start til mål. Jeg var ikke kald en eneste gang, tross -40 grader den kaldeste natten. I sleden hadde jeg med meg alt jeg behøvde og handlerne mine, de var suverene langs løypa. Jeg fikk mye igjen for masse av strevet de siste årene, men er dette nok? Er prisen å betale, verdt opplevelsene?

120E73E8-735A-4F3C-AD20-788CCF87E296
Jeg har mange opplevelser fra årets sesong som nesten ikke synes å gå inn på meg når jeg tenker tilbake. Ja det er vakkert på Dorro, det er suverent med hunder som går som perler på en snor med pinnestramme liner og som er friske og raske. Likevel, det er noe som er annerledes. Hva handler denne endringen om?  (Foto: Privat)

Og det er dette jeg stusser over nå, følelsen jeg sitter igjen med etter en slik fantastisk flott reise med flokken min. For jeg fikk aldri den “ekstraordinære” store følelsen i år sammenlignet med de første årene jeg kjørte løp. Sanseinntrykkene var ikke like kraftfulle. Og dette til tross for at jeg har jobbet hardere, lagt inn mer energi, økonomi og vilje i forberedelsene enn noen sinne. Hva er det som skjer med meg? Har jeg mistet gløden? Følelsen er litt skremmende. Har jeg blitt lat? Er mine beste år med energi og kraft over?

Ja jeg strevde med mitt underveis. Jeg kjørte i mål med fire hunder foran i spannet og med én i sleden. Likevel var ikke dette “krise”. Det var bare noe jeg måtte forholde meg til og gjøre det beste ut av i den situasjonen som var. Kanskje er dette egentlig en tilstand jeg bør sette pris på? Kanskje er dette det moduset som setter meg i stand til å prestere optimalt? Kanskje er endringen som skjer med meg en fordel? Jeg vet ikke. Alt jeg ser er at jeg må forstå og lære meg å håndtere dette nye som skjer inni meg.

I hundegården står det nå ti sterke hannhunder. Fem av dem var suverene under årets løp og de mestrer garantert en sesong til på høyt nivå. To unge gutter er ett år eldre til neste sesong, og vil ha mer erfaring. Så er det fireåringen, treåringen og toåringen – nyinnkjøpte løpshunder fra Petter Karlssons kennel. Jeg har allerede flere unge talenter som går bra i led og som helt klart vil utvikle seg videre – i tillegg til gutta som løp framme under årets Finnmarksløp. Så forrutsetningene, de er helt klart tilstede for å fortsette.

 

Men det er er både og dette med erfaring. Ja det er lettere å håndtere utfordringer, men det er også en bevissthet som ligger der. Nå vet jeg hva det koster å komme seg til startstreken, jeg vet hva det innebærer å “få det til” på et vis. Jeg vet hvor sliten jeg blir i perioder og jeg vet hvor lang tid det tar å hente seg inn igjen.

Overbevisningene våre, verdier og det vi tror på, er en enorm drivkraft. Og energien vi har styres helt klart i den retningen troen og verdiene peker. Hundekjøring og livet med flokken har vært viktig for meg gjennom hele barndommen og er det fortsatt. Spørsmålet er bare i hvilken grad jeg skal drive på med hundekjøring og om det å trene til løp skal være en så stor del av livet fremover som det har vært til nå.

Så hva er mine verdier og hva er det jeg tror på? Jo jeg liker frihet, jeg liker å mestre utfordringer og jeg får pågangsmot av å sette meg store mål. Jeg liker å konkurrere mot meg selv, utvikle meg og tilegne meg kunnskap. Jeg elsker nærheten jeg får til hundene gjennom opplevelsene vi har sammen og jeg får stor glede av små ting som skjer underveis. Samtidig betyr det mye for meg at de rundt meg har det trygt og godt. At Gustav sønnen min får det han behøver i barndommen sin, at relasjonene rundt meg er harmonisk og bra. Jeg stortrives når jeg har energi, pågangsmot, arbeidslyst og kjenner meg kreativ – samtidig som det er viktig med stabilitet. Det er da den mentale muskelen dirrer av kraft.

Derfor er nok det viktigste å finne balansen mellom kjærligheten til hundekjøringen og alt annet som betyr mye i livet, og det er kanskje nettopp nå jeg har muligheten og rom til å finne den igjen? Skal jeg slippe taket og se hva som skjer, ikke sette meg noen konkrete mål akkurat nå?  For rammene er på plass rundt meg, og da kommer kanskje gløden, den rette følelsen og lidenskapen i en eller annen ny variant den også etterhvert – selv om nyforelskelsen i sporten hundekjøring aldri blir som før.

 

 

4 comments

  • Hej!
    Jag tror dessa funderingar kan finnas
    hos alla som har någon form av intresse som tar mycket tid,energi och pengar i anspråk. Jag tror inte det är lätt att finna svaret på om det är värt att satsa vidare eller inte…. om man känner en lidelse som inte går att leva utan är ju frågan besvarad. Om man inte känner denna lidelse blir det svårare ….
    Lycka till-hoppas du hittar svaret där inom dig.
    Uffe

    Liked by 1 person

    • Hei Uffe! Takk for tilbakemelding, og du har nok helt rett!

      Jeg vil nok kunne klare meg uten løpskjøring i seg selv, men ikke et liv uten hundene. Og har jeg hunder, så er det viktig for meg å ha et mål med dem. For det er utviklingen underveis som gjerne blir en drivkraft. Slik det er nå, så er hele livet tilrettelagt rundt denne livsstilen, både med og uten løpskjøring.

      -Christine-

      Like

  • Du skriv fint, goe refleksona lykke til uansett valg, 😉 men håper du fortsetter å skape spenning ⚡ i Nordland under finnmarksløpet
    😉

    Liked by 1 person

Submit a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s