– Å være hundekjører er en livsstil

Jeg har kjent på det den siste tiden, kanskje er det en følelse som dukker opp med jevne mellomrom. Nemlig det å ikke ha tid til å «leve etter normalen», eller ikke tid til å være med og stille opp der det kanskje forventes at man skal være tilstede i vårt samfunn.

For meg er det veldig viktig å leve med hunder, det er min måte å leve på. Det er usminket livskvalitet for meg å sette meg mål sammen med spannet, jobbe mot det å bli en enhet, trene oss opp til toppform for så å konkurrere mot likesinnede under beinharde konkurranser som Femundløpet og Finnmarksløpet. Det krever sitt, både mentalt og fysisk – men det krever også noe mer som er veldig begrenset – nemlig tid.

Gjennom hele høsten og vinteren må vi pendle. Som regel kjører vi 12 mil i bil for å komme oss til optimale forhold for å trene flokken. Så er det å sale opp spannet, sette på sokker og klargjøre gjengen for flere timer lange treningsøkter. Etter på er det stell, stretching og foring. Ofte bruker jeg 6-7 timer på en slik treningsøkt. Det er ikke bare å ta på seg joggesko og løpe seg en tur, det er mye mer som må tilrettelegges, planlegges og gjøres. Etterpå er det 12 mil hjem igjen.

IMG_4517

Så kan man spørre – hvorfor orker jeg dette? Hvorfor vier jeg så store deler av livet mitt til disse hundene og det som hundekjøring er?

For meg handler det om mening i livet. Det som gir meg følelsesmessig medgang, motgang, nedturer, oppturer og ikke minst opplevelser som setter seg godt plantet i ryggmargen. Hver eneste treningsøkt er en sterk opplevelse, hvert eneste møte med en av hundene mine oser av kjærlighet, nærhet og respekt – begge veier. Det er noe ekte over det, det er noe med å være så tett på disse individene som får meg til å føle meg levende og hel som menneske. Jeg kjenner en oppriktighet sammen med hver og en av dem som ikke kan sammenlignes med noe annet hvis jeg ser bort ifra det å bli mamma. Det er så dyptgående at det er vanskelig å forklare hva som er den endelige drivkraften bak det økonomiske, tidsperspektivet og slitet som kanskje mange på sidelinjen ser. Fra det perspektivet skulle man kanskje tro det var et rent tapsprosjekt.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ofte kjenner på følelsen av at dette går ut over mye av det som forventes av meg som menneske og medmenneske. Jeg forsøker hele tiden å finne balansen mellom familielivet, jobben min og det å ta godt vare på meg selv og «de andre» gjøremålene i livet. For jeg forsaker mye. Alt fra julebord til familiebursdager og sosiale sammenkomster hvor de jeg er glad i treffes. Jeg forsaker så til de grader det A4-livet som de fleste trives godt med og lever i. Jeg velger bort ferier til utlandet sommerstid, og jeg ofrer mange kroner og mye frihet for denne livsstilen.

IMG_2007

Likevel er det et valg jeg har tatt – det å leve tett med en flokk alakskahuskyer. De er familien min, og de setter en standard for mitt levesett hver eneste dag. Jeg gir dem det jeg kan av nærhet, oppmerksomhet, god ernæring, livskvalitet og trening. De er målestokken på meg selv i mitt lille univers, og det er så ufattelig sårbart – på en vakker, men krevende og samtidig verdifull måte. Hundeflokken min speiler hvem jeg er som menneske og bekrefter meg hele veien. Gjør jeg de riktige valgene, så har hundene det godt. Har de det godt så er jeg i balanse. Det er en eksepsjonell synergieffekt som ikke kan måle seg med mestring på noe annet plan.

Jeg vet ikke om jeg noen gang kan forklare det godt nok, eller beskrive hvorfor jeg velger et liv som dette på en slik måte at andre forstår. Jeg vet ikke om jeg kan få fram hvilken glede det er å komme i hundegården til fin fast avføring, eller at noen skal skjønne smilet som presser seg fram når en av unghundene løfter poten til meg av fri vilje for å få på seg en hundesokk eller for at jeg skal klippe klørne dens. Jeg vet ikke om du noen gang vil forstå summen av alle opplevelsene jeg har hver eneste dag sammen med flokken min, underveis til små og store mål. For meg er dette livet og relasjonen til hundene mine små mirakel hele veien. Noe som har blitt en så stor del av meg at jeg vil kalle det identitet. For hva er ikke større enn å oppleve et forhold som er så sterkt at en beskjed kan gis gjennom nærmest tankeoverføring? Hvor sterkt er det ikke å se hvordan hundene hele tiden forsøker å lese meg, noe de blir så god til etterhvert som de vokser til at jeg ikke behøver å uttrykke meg med ord? Hva er vel ikke større enn å omgås individer som gjør det de kan for å gi tilbake – fordi du gav først. Hva er vel ikke større enn når hjerter smelter sammen på en slik måte at det blir større en selve livet? For det skjer ofte ting jeg ikke kan forklare i møtet med flokken.

IMG_7364

Når noen spør meg hvordan jeg orker å sitte i timevis på en ATV uten motor kun etter krefter fra hundene som jobber og drar, når de spør om hvorfor jeg orker å fryse, gjøre jobben som kreves for å holde hunde-skuta i gang, da kan jeg fortelle at det ikke er selve hundekjøringen som er krevende. For jeg har lyst til alt dette, jeg elsker å være i ett med flokken min. Det er her balansen oppstår, inni meg. Det er da jeg kjenner ren glede, mestring og frihet. Det som er tøft der i mot, er alt jeg må forsake, finne balansen i og systematisere for å holde hjulene i gang. Det er det som er krevende, det er der jeg mangler tid – det eneste jeg ikke kan gjøre så mye med. Hundekjøring er mer enn en hobby, det er en livsstil.

 

 

 

christinekarijord

Jeg er først og fremst mamma til Gustav. Så kommer lidenskapen hundekjøring. Deretter jobber jeg som journalist, fotograf og skribent.

Submit a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s