En pingles bekjennelser

Jeg spoler tilbake. Det er fredags kveld. Novembermørkt og nyglatt på fjellovergangene. Det er tiden før vogntogsjåførene fra Øst-Europa skjønner at norske veier er dødsfeller uten kjettinger, piggdekk og sunt kjørevett. Det er tiden hvor overgangen til kong vinter kommer som julekvelden på kjærringa, det er tiden mange frykter når de setter seg bak rattet.

Christine Karijord tjernfjell
Det jeg ikke visste, var at Gustav filmet hendelsen på Tjernfjell med Ipaden sin. Jeg ble ganske sjokkert når jeg så hvor nært vi var å havne i enten fjellveggen eller i den bratte Junkerdalsura.

I bilen sitter jeg, sønnen min Gustav og Karine. Vi er på leting etter gode treningsforhold og har bestemt oss for å kjøre 20 mil fra Bodø og inn mot Arjeplog i Sverige. Hundene ligger bak i kassene sine og før vi skal over Tjernfjell, ett av Norges mest beryktede fjelloverganger vinterstid, stopper vi og setter på kjettinger på bakhjulene. For jeg er sånn, at jeg sjelden gambler med sikkerheten.

I det vi er i godt driv oppover fjellsiden, med stupbratte Junkerdalsura på den ene siden og fjellveggen på den andre siden, ser vi et vogntog komme mot oss.

Sjåføren slakker farten og jeg tror det er for at vi skal kunne passere. Det er da det skjer. Vogntoget kommer skliende mot oss, sidelengs. Jeg setter bilen i revers og begynner å rygge så fort jeg klarer. Alt jeg tenker på er å komme meg unna så fort jeg makter, og at jeg har to menneskeliv i mine hender. I tillegg en gjeng bak i hundekassene.

I siste liten, før vogntoget kommer sigende nedover fjellveien, klarer jeg å rygge bilen inn på en avkjørsel. Tro meg, jeg var så redd. Venstrefoten dirret opp og ned, ikke som når hender skjelver, men den løftet seg ti cm fra dørken i rytmiske bevegelser. Og når jeg gikk ut av bilen for å se an terreng, føre og muligheter for å komme oss videre, så rant tårene.

Treningstur i Sverige
På tross av tidvis skrekkblandet fryd, er det alltid deilig å komme seg på sleden, finne rytmen og se at hundene får ut all sin energi.

Men vi kom oss til Sverige, og selv om klokken var godt over midnatt, så salte jeg på ni-spannet og kjørte alene ut i skogsløpene. Og ja, redd da også. Ikke for store vogntog, men for skogens konge – elgen. Den illsinte som det i likhet med vogntogene på norske veier, er alt for mange av. Vi møtte to-tre stykker, men det gikk bra denne kvelden.

Det var ikke før jeg og Gustav skulle ut og kjøre i desembermørket at det fatale skjedde. Løypene i Junkerdal var knallharde, og jeg turte ikke å kjøre mer enn seks hunder med Gustav i sleden. Rett og slett av sikkerhetsmarginer med tanke på sledevelt, mangel på bremsemuligheter og trær i løypa, så lot vi tre av hundene løpe løse sammen med spannet. Vi hadde akkurat bikket fem mil, skulle «bare» ta svingen gjennom skogen og ned til hytta.

Kjempefornøyd med økta, stjerneklar himmel og flinke hunder. Så skjer det.

De tre løse løper i sinnsyk fart mot dyret. Han kommer imot og sparker vilt mot hundene. «Den dreper oss, den dreper oss», skriker Gustav fra sleden mens spannet rykker og nøkker for å komme seg mot elgen. Jeg hyler kommandoer med hjertet hamrende i brystet – og DER, endelig tar Dunder, den gode gamle Dunder til høyre. Leder oss vekk fra elgen. Gustav gråt, jeg skalv. Jeg begynte å kjøre med en stor kubjelle på sleden, for å varsle elgen at vi kom. Ingen hunder fikk løpe løse sammen med spannet mer. Sånn for sikkerhets skyld. Og det funket, vi møtte aldri elg mer. Juleferien ble fin – tross alt.

Kubjella
Kubjella varslet elgen, og den holdt seg unna og på avstand. Den er helt klart med til neste treningssesong. Jeg lærer stadig noe nytt.

 

Hundekjøring er en følelseskarusell. Noen ganger kjenner jeg på mestring, pur lykke og ren livslyst, andre ganger har jeg mest lyst til å skrike av redsel. For følelsen som noen tar overhånd, eller ganske ofte faktisk, er ren frykt. Frykt for at noe skal gå galt. Som om det er en trussel å sale på spannet, som om det er en risikoalarm koblet opp mot alle opplevelsene i minnebanken hvor det gikk så utrolig galt.

For er det en ting som er sikkert, så er det at det går så inn i granskauen galt når det først gjør det.

Og krefter, ja det er ikke tvil om at det er krefter i et hundespann – også kun ni stykker. Så jeg innrømmer det gjerne: Jeg er redd for å kjøre for stort spann, får angst når løypa er alt for utfordrende og hard, får hjerteklapp hvis hunder begynner å sloss – og er livredd vogntog og elger.

Gustav slapper av etter møtet med elgen
Gustav slapper av etter møtet med elgen. Vi har mange fine stunder sammen med flokken.

Kall meg gjerne en pingle, men jeg vedkjenner det gjerne, hundekjøring kan ofte være en kamp mot redselen, scenariotanker og krisemaksimering. Og jeg tar mine sikkerhetsmarginer, tro meg. Heldigvis går det som regel bra, stort sett.

2 comments

Submit a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s