Tilbake til mitt barndoms paradis

Det var litt kaotisk husker jeg, når søskenflokken på fem, et tjuetalls alaskahuskyer og to voksne skulle pakke, kle på oss votter, luer og varme klær for å dra til fjells. Likevel var det slik vi levde og ønsket å leve gjennom 80 og 90-tallet, familien min og jeg.

Med fullpakket bil, tilhenger full av hunder og sleder på taket, dro vi opp til Sulitjelma. Turen opp fra Fauske føltes ofte lang. Gjennom tunneler, forbi Langvatnet og den gamle gruvelandsbyen, opp til vinterlandet. På parkeringsplassen rigget vi oss til.

-Christine, du kjører trespann. Du kan bruke Hampus som lederhund, sa mamma, mens hun og stefaren min Ole hadde et svare strev med å få alt under kontroll. Ivrige hunder, egenrådige unger, men de hadde et mål. Et mål og en visjon om et sett verdier. Vi skulle ut i naturen, vi skulle på tur.

Hundespann med søsken_01-01-Hundespann med søsken
På rekke og rad: Ofte når familien min dro på turer kjørte vi innover fjellet med flere spann. Noen av barna snørekjørte, andre satt i sleden eller kjørte selv.

Plutselig ble det stille. Det eneste som hørtes var poter mot snøen, eller at en av oss barna ropte vent. For vi skulle kjøre på rekke, gjerne med fire hundespann som perler på en snor.

Jeg husker det røde sledetrekket fylt opp med bagasje, den slitte lille tresleden og ivrige sterke hunder. Jeg husker bakkene, skavlene vi skulle over, stjernene på himmelen og minusgrader. Og jeg husker at femten kilometer innover fjellet føltes som en ekspedisjon. Og det var det egentlig.

Når vi kom fram til den bittelille hytta i Kvebilok ved Balvatnet, noen få mil fra svenskegrensen, gjerne når klokka viste midnatt, fikk vi oppgaver.

-Christine og Marius, dere hjelper Ole med hundene, og du Siri kan gå inn og fyre opp hytta. Victoria er kald og Alexander er trøtt. Når vi kommer inn og har fått oss kveldsmat, så skal vi lese et kapittel i Mikkjel Fønhus-boka.

Når alt var på plass samlet hele familien seg i verdens minste stue. Tilstedeværelsen var sterk mens vi lyttet til historiene fra villmarka, om folkesjela, dyrene og polarlyset i nord. Og vi barna satt tett, skulder mot skulder i et eget univers som sild i tønne mens det knitret i ovnen og mamma leste i dunkelt lys fra oljelampa.

Det var fint, nært og når jeg tenker på det, kjenner jeg på en rikdom, at jeg besitter en opplevelseskapital som har vært med på å forme livet mitt videre i voksen alder. For i dag er det jeg, hundespannet mitt og sønnen min som drar til Sulitjelma på fredags ettermiddag med fullpakket bil, hunder og slede – eller treningsvogn før snøen faller.

Bakkene er kortere nå. Turen går på et blunk og det som engang føltes som en ekspedisjon går unna på et øyeblikk. Men jeg husker detaljerte følelsesrike sterke opplevelser hver eneste gang jeg tar turen innover sulisfjellet til Coarvihytta, en ubetjent DNT-hytte på nordsiden av Balvatnet, bare noen kilometer fra mitt barndoms paradis. Eller når vi besøker familiehytta på Kjelvatnet.

Mamma har fortalt at det var sterke krefter som drev familien til fjells, og i dag er det sterke krefter som driver meg innover fjellet. Som om det er mitt magnetfelt, en bane jeg kom inn som barn.

Høsttrening i Sulitjelma

Gustav i sleden sulitjelma
Gutten og hundene: Ofte er Gustav i sin egen verden sammen med hundene, i sleden og når vi drar ut på tur sammen. Det er spennende å observere et barn som har vokst opp med dyrene.

Likevel er min drivkraft og lidenskap litt annerledes. Som om Newtons andre lov har blitt gjeldende, har jeg akselerert. Og det har tatt fart.  For jeg trener hundene mine til en ekspedisjon som er litt lengre enn fredagsturene inn til hytta. Jeg kjører løp, konkurrerer i Finnmarksløpet og Femundløpet. Og hvorfor gjør jeg det? Hvorfor ønsker jeg å tilbakelegge mil etter mil bak hundene, sammen med hundene? Og hvorfor tar jeg med meg sønnen min Gustav til fjells?

Jo, jeg har slått ring rundt barndomsverdene mine, har et sterkt ønske om å bringe dem videre. Jeg har noe inni meg, noe grunnleggende og varig. Det handler om at jeg har tatt med meg det aller fineste fra livet som liten inn i voksenverdenen og inn i barndommen til Gustav. Og sulitjelmafjellene, de ligger dypt forankret. Jeg er sterkt knyttet til denne verdenen med alle sine naturskatter, majestetiske breer, åpne flyer og brede daler.

Det er en gave å utforske, kjøre hundespannet i barndoms-spor og ikke minst se Gustav bak meg på sin lille slede og høre at han roper vent, vent mamma. For det er slik vi levde, og det er dette livet jeg ønsker å leve her nord.

Gustav kjører hund i Sulis (1 of 1)
Stort: Det var et øyeblikk av stor glede å snu seg bak å se at Gustav kom susende etter med sin egen hund Spike og datteren Qudi innover Kjelvatnet, der hvor jeg selv kjørte slede som barn.

 

christinekarijord

Jeg er først og fremst mamma til Gustav. Så kommer lidenskapen hundekjøring. Deretter jobber jeg som journalist, fotograf og skribent.

Submit a comment

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s