Før jeg gikk ut til dem, mens det ennå var mørk ute, så tenkte jeg at det var her vi skulle stoppe. På Skoganvarre. Og det føltes ikke som noe nederlag – bare et faktum, for jeg trodde at jeg var ferdig.

– Mamma, jeg klarer ikke mer.

– Legg deg til å sove litt. Vi snakker om det etterpå.

Så gikk jeg ut. Fikk i de litt mat. Og dro. Ut i det verste været jeg har opplevd. Det gikk så fort. Plutselig var det over. Jeg som ikke orket mer, hadde mitt livs etappe. Vi var inne i en sky av vind, snø og puls.

Jeg tror vi er litt sånn, jeg er iallefall sånn. At jeg tolker muligheter og hindringer ut i fra sinnstilstanden akkurat nå. Ut i fra den umiddelbare tanken og følelsen.

Da er det spennende å se tilbake. Forstå at alt kan endre seg, at jeg ikke skal ta avgjørelser når jeg ikke må, på tidspunkt hvor det lønner seg å vente litt.

For vi nådde mål. Vi kom oss fram. Jeg hadde faktisk glemt at jeg sa det, at jeg ikke klarte mer. Før hun minnet meg på det noen uker etterpå. Da måtte jeg smile, for jeg mente det jeg sa – der og da.